Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem.
Elsker, elsker det å tenker på vår far og mor,
og den saganatt som senker, senker drømmer på vår jord!
Dette landet Harald berget med sin kjemperad,
Dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad.
Olav på det landet malte Korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte, talte Roma midt imot.
Bønner sine økser brynte hvor en hær drog frem.
Tordenskjold langs kysten lynte, Så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede, som de vare menn;
Andre kunne bare grete, men det kom, det kom igjen!
Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill;
ti vi heller landet brente, enn det kom til fall;
husker bare, hva som hendte, hendte nedpå Fredrikshald.
Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære, hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære - og det gav forlik.
Fienden sitt våpen kastet, opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet; ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen gikk vi søderpå;
Nu vi står tre brødre sammen, og skal sådan, sådan stå.
Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!
Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett,
har den Herre stille lempet, så vi vant, vi vant vår rett.
Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem!
Og som fedres kamp har hevdet det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet, for dets fred, dets fred slår leir.
T: Bjørnstjerne Bjørnson M: Rikard Normark
